Pokemon FireRed

Forrige sommer oppdaget jeg gleden ved gameboy-emulatorer. Og pokemon-spillene. Så lett å bli hekta! Det er enkelt, og så utrolig fascinerende. Spesielt siden jeg var totalhekta på pokemon da jeg var liten, har klisterhjerne for unyttige ting, og kan navnene på nesten alle de første 150 Pokemonene.

Jeg vokste opp uten Gameboy, Nintendo eller noen form for spillkonsoll bortsett fra PC, så dette var mitt første møte med gameboy overhodet. Elendig grafikk, ingen stemmer i spillet, men å, så enkelt og fascinerende. Dessuten får jeg et lite kick hver gang en gammel favorittpokemon dukker opp. Jeg satt en stund sammen med typen og søsteren min og spilte. Hun og jeg er like koko når det kommer til pokemon, han er... ikke fullt så inne i alle detaljer, men likte spillet i alle fall. Uansett, vi hyler og spretter opp hver gang det dukker opp noe spennende, "OMG, Growlithe!" "Ææææ, Ponytaaa!"

Men så sitter jeg og spiller litt for meg selv litt senere, har kommet et godt stykke inn i spillet, pokemon med høye level, kjøpt inn kraftige pokeballer, er nede i en hule, og så ramler jeg borti Articuno! En av de legendariske pokemonene! Med et nivå som ikke ligner grisen! Jeg drar fram min sterkeste pokemon (Blastoise tror jeg), men akk og ve, jeg klarer ikke å fange Articuno uansett hva jeg prøver på. Dessuten fikk jeg bare en sjanse, når jeg tapte var Articuno borte. Hadde tilfeldigvis lagret først (flaks!), men til ingen nytte.

Senere fant jeg ut at jeg skulle ha brukt den ballen som man vinner av sjefen til Team Rocket, men den hadde jeg ikke fått enda. Jeg var superskuffa resten av dagen.