SUPERMAN: Secret Identity

Jeg ante ikke hva denne boka handlet om da jeg stod i butikken og så etter noen nye tegneserier å kjøpe, men tegningene virket så spennende at jeg bare måtte kjøpe den. Jeg kjøpte en "Superman/Batman"-bok også, men den bleknet totalt i forhold til denne! 

Handlingen 

For å ta det kjapt, så handler dette om en gutt i vår verden, hvor det ikke er noen superhelter av noe slag. Foreldrene hans heter Kent til etternavn, bor i Kansas i USA, og synes det hadde vært morsomt å kalle gutten sin Clark. Clark vokser opp og må leve med å bli kalt Superboy og Super-geek, og får Superman-morsomheter slengt etter seg hvorhen han går. En dag så våkner han opp med alle Supermanns krefter. Dette blir aldri ordentlig forklart, men det gjør egentlig ingenting. 

Vi følger ham så igjennom hele livet, fra ung gutt til gammel mann, hvor han treffer en dame som heter Lois, får barn, sliter med å holde staten unna å finne ut om privatlivet hans og må leve med enda flere morsomheter. Handlinga er egentlig ikke det viktigste i denne boka. Det er de små øyeblikkene og stemningen gjør hele greia. 

Inntrykket

Dette må være den beste Supermann-tegneserien jeg noen gang har lest, og den handler ikke en gang om Supermann!

Dette var en så umåtelig koselig historie at jeg ønsket at den aldri skulle ta slutt. Denne var mer jordnær enn de "virkelige" Supermann-historiene. Historien var utrolig bra skrevet, og tegningene var utrolig flotte å se på. Fikk aldri noen sånne "ævva"-øyeblikk som jeg fikk innimellom av tegningene i Birthright.

Tegningene var semi-realistiske, littegrann skisseaktige diffuse... Superman så også stilig ut, og hurra, null krøll i panna! 

Jeg lo nesten hver gang av alle Supermann-morsomhetene stakkars Clark blir utsatt for. Den delen hvor han dukker opp med briller og kollegene begynner å spøke med "hvor ble det av Clark? Han var her for litt siden" var en av de beste. Og når de presenterer ham for Lois fordi de syntes det er innmari morsomt. Lois og Clark blir sure begge to, men ender faktisk opp sammen. 

Slutten var det eneste som muligens irriterte meg ørlite grann, men ikke nok til å ødlegge for resten av boka. Den var kanskje litt for fanfiction-aktig, med barnebarn som blir kalt opp etter andre karakterer fra supermann-universet og får superkrefter hele gjengen, og flyvende biler. 

Den lille sekvensen nesten helt på slutten var stilig. Hvor han tenker over livet sitt - og dette blir vist i stadig moderniserende tegneseriestil, fra den klassiske stilen, til en som minner om Bruce Timms animerte stil. Med en gang skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, men så forsto jeg at det var for å vise moderniseringen og framgangen i livet hans. 

Slutten var koselig, ga meg nesten litt tårer i øynene. Og øyeblikket hvor han møter agenten han har jobbet for de siste årene for (muligens) siste gang var litt rørende. Det viser seg at han har visst hvem Supermann har vært en god stund, han har bare ikke sagt noe. "Heh, Clark Kent, listed as cleared and everything. Talk about hiding in plain sight." De skilles nesten som venner. 

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om døtrene hans, man rekker liksom ikke å bli noe større kjent med dem. Men de viser seg jo å ha superkrefter også etter hvert.

Historien til denne Clark virket som en mer realistisk versjon av den ordentlige. Han ble Supermann, gifter seg med Lois, jobber som forfatter (ikke journalist, men han skriver i alle fall), han kommer fra Kansas, og bruker briller for å forkle seg, og alt dette passer inn i fortellingen uten problemer. Som sagt blir det ikke forklart ordentlig hvordan kreftene hans dukker opp eller hvorfor, men det gjør egentlig ikke noe. Jeg trenger ikke vite det. 

Og en helt annen ting, designet på boka var utrolig stilig! Coveret og baksiden, spesielt baksiden var så veldig tøft. Jeg tror jeg må låne en idé derfra til prosjektet på skolen. Coveret var skikkelig elegant, fristende og alt det der. Veldig tiltrekkende på mer moderne lesere, som ikke liker de klassiske historiene. Likte hele boka veldig veldig mye. Nesten ikke poeng i å gi den tallvurdering en gang. Fem av fem mulige. Og mer til om mulig. Skulle gjerne sett noen historier om original-Supermann i denne tegnestilen og forfatterstilen også. Å gi Supermann dette realistiske preget hadde virkelig slått an hos meg tror jeg. Meeen, det skjer vel ikke på en stund.