Superman: Doomsday

Endelig er Superman Doomsday ute. Jeg var utrolig interessert når jeg først fikk høre om filmen, men ble litt skeptisk etter å ha gjort litt research. Likte ikke helt designet på Supermann, og jeg er ikke spesielt fan av looken med langt hår og svart drakt. Men det viste seg at dette ikke var noe særlig problem, og jeg er veldig fornøyd med sluttresultatet. 

Musikken som spilte under den innledende rulleteksten var utrolig fin. 

Jeg var veldig fornøyd med alle karakterene. Perry var spot on, og Jimmy så bedre ut enn han pleier. Lex var... annerledes, men helt grei. Litt mer kald ond enn han som jeg er vant til fra Superman: The Animated series og Justice League, men så tror jeg at denne filmen hadde litt høyere aldersgrense. Jeg synes kanskje at Lex var litt for linjete i fjeset men. Det fikk ham til å se litt firkanta ut. Martha Kent likte jeg veldig godt. Hun så ut som en gammel, men pen dame. Ikke sånn ”gammal bestemor” som hun er i tegneserien "Man of Steel". Tror jeg har nevnt noen ganger hvor mye jeg misliker utseendet til Martha og Jonathan der.

Apropos "Man of Steel", så hadde Supermann statuer av de biologiske foreldrene i The fortress of solitude. Og de så nøyaktig ut sånn som de ser ut i MOS. Det synes jeg var en veldig fin detalj. Superman vs Doomsday, eller "The death of Superman", er jo basert på den versjonen av Supermanns bakgrunnshistorie. 

Jeg hadde vært utrolig skeptisk til utseendet til Supermann helt siden jeg først så screenshot fra filmen, men jeg vente meg til det. Fargeleggingen av drakta hans minner meg litt om den i Superman Birthright. Og støvlene så endelig ut som støvler, og ikke som sokker, sånn som de har tendens til innimellom, for eksempel i "Superman: The Animated Series". Her hadde de en solid hæl. Fornøyd. Jeg er såpass skrudd at jeg spolte tilbake Superman Returns for å se på støvlene hans en gang til fordi de var så tøffe.

Og siden jeg er i gang med å henge meg opp i små detaljer: Når klonen av Supermann er på vei for å finne Lex, så blåser kappa hans hele tiden hit og dit. Jeg tviler på at Lex har så mye trekk i bygningen sin! Men men. Når kappa først er der, så kan de jo bruke den til å få ham til å se stilig ut. Kapper er kanskje litt teite, men har sett Supermann fly uten den noen ganger, og det ser helt feil ut.

Clark var jeg kjempefornøyd med! Han var så søt! Fine briller, og fint rufsete hår. Vi ser ikke mye til Clark i løpet av filmen, men jeg likte utrolig godt delene han var med i, på starten og slutten. Også her kaller Lois ham Smallville. Veldig fan av det.

Lois liknet veldig på Lana i Smallville, men jeg likte henne. Når jeg først hørte henne snakke synes jeg at det var ett eller annet ”flatt” med stemmen hennes, men jeg hørte ikke noe mer til det etter hvert som filmen gikk. Lenger ute i filmen synes jeg at den litt hese stemmen passet veldig godt for henne.

Selve Doomsday var egentlig ikke er med så lenge. Han fungerte mest som en utløser for selve historien. De trengte bare noen til å drepe Supermann. Men kampen mellom de to var absolutt ikke forglemmelig uansett. Det var flere intense øyeblikk. Spesielt delen hvor Doomsday tar tak i hodet til en fyr og knekker nakken hans. Den var litt grusom. Vi ser det ikke, men man hører knekkelyden, og ser bevegelsen av armen til Doomsday. Enkelte slag Superman tok var også litt vonde å se på. 

Det var synd at filmen ikke var så lang, for jeg skulle ønske de hadde dratt ut dødsscenen litt. Det var trist så klart, men egentlig ikke så trist som i Justice League-episoden "Hereafter". Der ser vi ham egentlig ikke dø, men reaksjonene til de andre, og begravelsen er kjempefin. 

Men når Lois drar og snakker med Martha, det var en virkelig flott del. Alle følelsene de går igjennom da var liksom så tydelige. Både igjennom de som gir dem stemmer, og igjennom animasjonen.

Noen tilfeldige favorittscener:

Supermann-klonen som går helt rolig inn på en frisørsalong og setter seg i en stol foran speilet. Så bruker han røntgensynet på speilbildet sitt (det ville vel ikke gått i virkeligheten men) og ser innover i hodet sitt, og finner en liten blykule som inneholder kryptonitt, som Lex har plassert der. Så bruker han varmesynet til å brenne hull i panna si (!) og bruker en liten tang til å plukke ut kula. Han gjør det hele uten å trekke en mine. Senere, når Lex finner ut at kula har blitt fjerna, sier han ”Oh, hell.” Det var en underdrivelse som jeg hadde sansen for.

Delen hvor Lex snakker til liket til Supermann var også creepy og stilig. Skyggelegginga var veldig passende for stemningen. Det at han faktisk har ”liket” (får vel ha med gåseøyne) svevende i en beholder var... typisk Lex. Besatt, noen?

Og så er jeg bare veldig fan av å se Supermann fly. De absolutt beste delene jeg kan komme på er når:

• Han griper Doomsday rundt livet, og letter i Smallville-stil. Sånn at bakken gir litt etter før han flyr.
• Når klonen griper Toyman og bare flyr rett opp med ham.
• Og når klonen går litt bortover gata etter å ha sprengt våpnene til politimennene, og så bare stille og rolig letter og flyr av gårde.

Den siste delen hvor Supermann endelig på en måte innrømmer at han er Clark var kjempesøt. Men det beste der var når han lener seg over skulderen til Lois som sitter ved dataen. 

Forresten er jeg utrolig glad for at han klipte seg på slutten. I tegneserien hadde han langt hår utrolig lenge etterpå. Jeg hater virkelig det lange håret!

Var overraska over at Lex overlevde å bli kasta fra himmelen inni et rom og ned til bakken. Men, men. Hadde vært litt dumt om han døde.

Og så holdte jeg nesten på å glemme en av de første tingene jeg begynte å lure litt på i filmen. Og det er det temaet som går igjennom mesteparten av filmen; Det at Supermann ikke vil fortelle Lois sin hemmelige identitet. Enda hun vet det allerede. Det var så lite logisk. Jeg hadde kunnet forstå at Clark ikke ville fortelle Lois at han er Supermann for å beskytte henne, men andre veien virker det bare rart. Når han allerede er sammen med Lois som Supermann, hvilken skade kan det gjøre henne å vite at han er Clark?